torsdag 24. september 2015

Kronisk pine

Jeg har slitt med hodepine siden jeg var tenåring. Det kommer og går i perioder. Noen perioder er gode, det kan gå måneder mellom hver hodepine, mens i andre perioder er jeg dårlig i dagesvis i slengen. Hodepinen utarter seg på forskjellig på men ender som regel opp med samme utfall: jeg tror jeg holder på å dø.

Igår ettermiddag kjente jeg at hodepinen var på vei, og forsøkte med smertestillende samt massasje og varme salver. Men til ingen nytte. Hodepinen brøyt ut i full blomst og klokken halv 3 i natt satt jeg gråtende på kjøkkengulvet med en ispose på hode og ante ikke hva jeg skulle gjøre. For det er virkelig ingenting som hjelper når jeg får denne typen hodepine. Koffeinsmertestillende er den eneste typen smertestillende som har litt effekt. Jeg pleier også å sitte i dusjen i supervarmt vann også smører jeg på ymse salver som varmer etterpå. Hvis jeg skal noe viktig og har denne typen hodepine må jeg faktisk dra til legen, også setter legen lokalbedøvelse i hode..... det føles ganske drastisk. Men jeg må også gjøre det hvis jeg har gått en lang periode med denne kroniske hodepinen. For det er virkelig INGETING som hjelper.

Vi er mange som sliter med ulike kroniske plager, og det utarter seg forskjellig for alle og enhver. Jeg f.eks. blir veldig sliten og helt tappet for energi. Jeg bruker all energi til å kjempe mot hodepine (eller skulderverk) og da blir det ganske tomt etterhvert og da blir det vanskelig å få gjort husarbeid eller å være sosial etterpå. Det er kjipt. Ofte må jeg avlyse ting fordi jeg rett og slett ikke klarer mer den dagen, derfor har jeg også sluttet å planlegge ting sammen med andre. Nå melder jeg meg på Damenes aften på ymse butikker alene, slik at ingen blir skuffet om jeg ikke klarer å komme meg avgårde likevel. Det er også sånn at venner slutter å inviterer deg med på ting når du ofte må avlyse, og det kan jeg forsåvidt også forstå, men det er litt trist. Jeg har f.eks. ikke vært på en hjemmefest på mange år. Ikke orker jeg å arrangere fest heller, og det er vel kanskje sånn at hvis man ikke inviterer selv så blir man ikke invitert?

Jeg skulle ønske at mange flere hadde forståelse for folk med usynlige sykdommer. Vi ser muligens friske ut på utsiden, men det er ikke alltid det stemmer. Vi avlyser ikke ting fordi vi synes det er så morsomt, men fordi vi må og det er ikke med lett hjerte. Da jeg jobbet måtte jeg prioritere å bruke energi på jobb også ble alt annet litt hips om haps. Jeg tror mange kan ha vanskelig med å forestille seg hvor mye energi man bruker på denne kampen mot kroniske piner....




Ingen kommentarer: