mandag 5. oktober 2015

Er du redd for spøkelser?

Da jeg var liten var jeg veldig opptatt av spøkelser, og hadde mange uforklaringe opplevelser som gjorde at jeg innimellom ble veldig redd. Uten at jeg skal gå så veldig mye nærmere inn på detaljene så var jeg og en av mine kusiner mye på kirkegården da vi var små. Vi gikk hjemmefra alene til kirkegården, også gikk vi hjem igjen. Det hendte ofte at vi løp forbi en skummel grav fordi noen hadde sagt at det var noe skummelt med den. Men ikke bare derfor. Jeg fikk en veldig dårlig følelse av den konkrete graven, og den hadde jeg før noen hadde sagt at den var skummel. Jeg får fremdeles en veldig dårlig følelse når jeg går forbi denne graven så jeg pleier som regel å velge en annen vei.
Men jeg er ikke redd lenger.

At man var redd spøkelser når man var liten er kanskje ikke så rart. En av mine onkler brukte å fortelle skumle spøkelseshistorier av ymse slag, bestefar fortalte om alle spøkelsene som gikk rundt kirka (han bodde ved siden av kirka). Spesielt et spøkelse av en dame som het Dorothea som de tilslutt måtte legge en jernplate over graven for å få henne til å slutte å vandre rundt. 

Da jeg ble litt eldre skjønte jeg at det er mer mellom himmel og jord enn vi mennesker kan ane. Mye mer. Selv om jeg fortsatte å ha uforklarlige opplevelser også etterhvert som jeg ble eldre ble jeg sjeldent redd, kanskje mer overrasket.
Ok.. så ble jeg redd den gangen vi var på klassetur i Lofoten og skulle overnatte i et gammel rorbuanlegg. Jeg var trøtt og smådårlig etter å ha kjørt buss hele dagen (jeg blir bussyk) og gikk tidlig fra middag opp til rorbua vi skulle sove i og krøyp til køys. Siden jeg gikk først forsikret jeg meg om at ytterdøra stod ulåst så den andre kunne komme seg inn. Jeg hørte at en av de andre kom en stund etter meg, og gikk opp i øveretasjen. Så sovnet jeg og ble vekket av at de andre dundret på døra og ringte på telefonen min siden ytterdøra var låst. De var kjempe sure fordi de ikke kom seg inn og at jeg hadde låst døra. Jeg sa at jeg ikke hadde låst døra og at jeg hadde dobbelsjekket at døra var ulåst før jeg la meg. Så sa jeg det måtte ha vært den som kom 8-9 minutter etter meg som hadde låst døra. Alle tittet på meg som om jeg var klin gærne, for jeg var den eneste som hadde gått til rorbua. Da ble jeg redd for jeg viste at døra var åpen, jeg hørte noen kom med tunge litt subbende skritt inn, lukket døra og gikk trappa opp. Men døra var altså låst og jeg var alene.

Mange tror det ikke finnes noe som heter spøkelser, ånder eller en 6.sans. Min kjære er en av dem, og det er greit at ikke alle tror på det samme. Jeg derimot er helt overbevist om at det finnes "spøkelser", og jeg kan fortelle om mange møter med det uforklarlige.

I tillegg til å tro på spøkelser og slike ting så sanser jeg mennesker i farger. Mulig jeg har skrevet om dette før, men kort fortalt så ser jeg innimellom (heldigvis ikke hele tiden) at mennesker har en farge, altså ikke på huden ;). Det er veldig merkelig og noen tror sikkert jeg er koko når jeg sier det høyt, men noen mennesker ser jeg altså med en slags "diamantformet" "ting" over hodet. Denne tingen har en farge. Det kan være grønn, gul, svart eller en annen farge. Jeg blir også fysisk dårlig av å gå inn i enkelte hus og bygninger. Et av de aller værste stedene jeg har vært er på Vardøhus festning. Jeg viste ingenting om Vardøhus før jeg besøkte det, og for å si det sånn så trenger man ikke å lese at det har forgått mye rart der, det kjenner man!

Jeg begynte å skrive på denne bloggposten igår etterat jeg hadde sett Åndenesmakt på tv. Det som gjør det programmet skummelt er lydbildet. Tvbildene uten skummellyd er ikke skummel :) I huset vi bodde før hadde vi også en "gjenboer", han var heldigvis ikke særlig plagsom. Jeg sier han fordi jeg tror det var mannen som bygget huset som var blitt igjen. Og at det var en mann er jeg helt sikker på. En gang da jeg kom hjem etter å ha vært borte hele helga og min kjære var også bortreist, så luktet det "manne-lukt" i huset. Det hadde ikke vært noen i huset på flere dager og i allefall ingen mann. Kort tid etter at jeg oppdaget denne lukta så forsvant den. Men det luktet ganske sterkt, nesten som om noen hadde sprayet rundt med mannfolkparfyme.

Men nå skriver jeg meg helt bort her jeg sitter. Legger ved et bilde av Vardøhusfestning. Flott sted å se, men jeg kommer aldri i verden til å gå inn i en av de bygningene igjen.




Ingen kommentarer: