lørdag 3. oktober 2015

På barrikadene

Jeg har ofte tenkt at vi nordmenn er dårlige på å protestere mot ting vi ikke er enig i. Vi står aldri på barrikadene, knuser ikke vinduer i sinne eller setter fyr på biler mens vi kaster stein mot politiet eller Stortinget. Vi er en nasjon med feiginger som er dårlig til å si ifra. Nå leste jeg akkurat en artikkel om eldre som får servert kald eller lunken middagsmat, og som ikke vil si ifra fordi man ikke vil være til bry. Der har man en del av den norske folkesjela, vi vil ikke være til bry så derfor lar vi være å si ifra når noe er galt. Jeg er akkurat slik selv, jeg klager ikke på dårlig mat i butikken som ikke er gått ut på dato men likevell er blitt grønn. Jeg sier ikke fra når han i kassa slår potene inn som baktpotet som er dobbelt så dyre eller når noen sniker i køen.

Man må velge hvilken kamper man skal bruke energi på, og jeg har valgt ut spesielt en, akuttberedskap i distriktene. De som kjenner meg vet at legene ved min fars legekontor nesten tok livet av han i fjor på grunn av sin inkompetanse. Vi klaget selvsagt saken inn for helsemyndighetene, og i går var jeg på et hastemøte om saken. At legene ikke tar ansvar for sine handlinger eller mangel på handlinger er egentlig ingen overraskelse, men at de også prøver å skylde på andre får meg til å se rødt. Jeg fikk nesten ikke sove i natt fordi jeg var så innmari forbanna! Dette er noe jeg overhode ikke kan akseptere, jeg har derfor igår og dag skrevet et nytt brev til helsemyndighetene som jeg sender i løpet av de nærmeste dagene.

Hvis min familien klarer å redde omså bare en person, et liv med å stå frem offentlig,klage,  med å skrive brev, med å bidra til at legekontoret endrer rutiner osv. så har vi oppnådd noe. Et liv som betyr så uendelig mye for den konkrete familien som evt. blir rammet.

Ingen kommentarer: