fredag 22. juli 2016

22. juli

Idag er det fem år siden 22.juli ble en dato av betydning for alle her på berget.
Denne dagen kommer nok lenge til å være den dagen jeg husker best, allerbest veldig lenge.

Igår kveld så jeg en dokumentar om 22.juli, det er lenge siden sist jeg har sett noe på tv om det. Jeg satt igjen med den samme uvirkelige følelsen som jeg hadde for 5 år siden, og en slags frysning over hele kroppen som, egentlig ikke var på kroppen men som en frysning fem cm ovenfor kroppen.
Det er vanskelig å forklare den følelsen jeg satt med for fem år siden....
22.juli

Nå fem år senere er det fremdeles uvirkelig. 
Når jeg ser bilder av Utøya tenker jeg at det er underlig at ikke flere døde.

I april var jeg i Oslo, og for første gang oppsøkte jeg regjeringskvartalet. 22.juli senteret var åpent, men jeg hadde ikke lyst å gå inn der.

 22. juli  hendelsene var en  del av pensum i samfunnssikkerhet studiet jeg har tatt, og derfor har jeg lest mye om saken, men jeg hadde på en måte glemt mye av det helt til i går kveld. Men det er på en måte ikke den kunnskapen jeg sitter igjen med når jeg tenker på hendelsene. Det jeg sitter igjen med er følelsen, denne ubeskrivelige følelsen som jeg egentlig ikke klarer å sette ord på.

Jeg hadde den samme følelsen etter det første terrorangrepet i Paris, det mot Charlie Hebdo. Men det rare er at denne følelsen blir svakere og svakere for hvert nye terrorangrep som skjer. Paris igjen, Tunisia, Brussel, Florida, Istanbul og nå sist Nice. Terrorangrep er nå blitt vanlig, nesten så vanlig at jeg ikke reagerer.
22. juli, Paris og delvis Paris 2 gråt jeg som bare det, men for Nice har begge øynene vært tørre.
Jeg har lurt på om det er min faglige interesse for terror som gjør at jeg er blitt mye mer distansert, men jeg tror ikke det. Jeg tror jeg er blitt vant til terror, og jeg tror muligens dette gjelder for flere. Interessen for å lese om offrene, gjerningspersonen(e), vitnene familiene som sitter igjen er blitt mye mindre.

Det er vanskelig å spå hva fremtiden vil bringe, men jeg tror basert på økningen i hyppigheten at vi vil se mye mer terror i årene fremover. Jeg tror også at det vil bli flere av disse såkalte soloterroristene som er vanskelig å oppdage. Terrorisme handler blant annet om å skape frykt, og jeg ser bare på hvordan dette har påvirket meg selv.

Ifjor var første gang jeg vurderte rømningsveier etter forskjellige scenarioer da jeg lå på stranden. Ved Skyting fra sjø ville den veier vært best. Skyting fra gaten ville det vært sikrest sånn. Da vi var i Vilnius før jul valgte jeg oftere bord som vente bort fra vinduene, og da vi skulle reise på tur i april valgte vi reisemål etter hvor trygt vi anså det for å være. Gdansk virket tryggere enn Berlin.
Terror har påvirket meg selv om jeg ikke liker å innrømme det. Men jeg er for eksempel mer bekymret for å reise til Frankrike enn jeg er for å reise til Tyrkia.

Terror kan skje overalt, vi er på en måte ikke trygge noen steder, og jeg tror det er vanskelig å forhindre terror i fremtiden. Med relativt enkle "våpen" som f.eks en lastebil kan man gjøre stor skade.
Vi kan ikke slutte å leve eller gjøre det vi har lyst til fordi vi er redde for terror, men vi kan tilpasse oss. Gjøre gode valg. Tenke igjennom ulike scenarioer og hvordan man ville løse ulike problemstillinger selv om de er utenkelige, slik at vi på en måte er forberedt hvis noe skulle skje. Ta forhåndsregler. Men vi skal ikke la oss skremme til å legge om livene våre, og bli hjemme. Sjansen for å bli rammet av et terroranslag er fremdeles liten i forhold til mange andre ting som f.eks å bli utsatt for en bilulykke...

Ingen kommentarer: