onsdag 23. november 2016

Venting

I en hel uke har pappaen min vært innlagt på sykehuset, og vi har brukt utallige timer på å vente. Vente på å få snakke med leger, venter på prøver, vente på CT, MR, nevrologer, smertestillende og gudene vet hva. Herregud det er siltsomt å vente, vente .. vente...

Igår fikk vi endelig vite hva som feiler pappa. En sjelden greie som rammer ca 5 personer i Norge i året. Så nå har han fått medisiner, og ble skrevet ut av sykehuset i går ettermiddag. Det er fryktelig vanskelig å konsetrere seg om andre ting når noen i familien er syk. I tillegg har jeg hatt en dundrende hodepine i dagevis som ikke har gjort saken noe lettere. Så nå frykter jeg virkelig at det blir konteeksamen på meg!

Heldigvis ser det ut som medisinene pappsen har fått fungerer så vi håper at han snart er frisk og rask, selv om han må spise piller til langt uti januar.

Jeg er takknemlig for at vi bor i Norge og har tilnærmet gratis helsetjenese. MEN jeg er helt sikker på at systemet kunne vært mye mer effektivt. Jeg har jo selv vært en kasteball i systemet i ca 8 år så jeg vet ALT om hvor inneffektivt det kan være.
Et lite eksempel.
Jeg fikk i 2008 problemer med skuldra og vi trodde det var en betennelse. På våren/sommeren i 2009 hadde jeg mitt første (av mange!) besøk på det lokale sykehus. De testet skuldra,først en lege, deretter en fysioterapeut. De konkluderte med at jeg ikke hadde problemer med skuldra, men men nakken. Og siden jeg var henvist til sykehuset med skulder og de mente feilen lå i nakken så ble jeg sendt ut derfra med beskjed om at det var en prolaps i nakken som ville forsvinne i løpet av 3 måneder.

Jeg kunne jo ikke gå å vente på at det skulle gå tre måneder så jeg gikk til fastlegen å ba om å få tatt MR for å se etter prolaps. Ventet i noen uker, fikk time og fikk sjekket saken. Ingen prolaps.

Istedenfor å sende meg hjem fordi jeg var henvist for skulder, men hun MENTE problemet var nakken så burde hun enten sendt meg i MR selv eller henvist meg videre. Slik har jeg holdt på med det lokale offentlige sykehuset siden 2009. For ordensskyld:det skuldra det var feil i, og ikke nakken eller hode eller noe jeg bare diktet opp.
Det har kanskje vært den aller største frustrasjonen oppi min egen prosess. Det å ikke bli trodd. Jeg har vært hos den samme legen på sykehuset tre ganger, og han mente det ikke var noe galt. Den fjerde gangen kneba jeg om å få snakke med en annen lege, det fikk jeg. Han mente skuldra måtte opereres, og hele den prosessen tok 14 måneder, men det er en annen historie. Man må være frisk for å være syk, og man må ha tålmodighet til å kunne vente, vente, vente .....

Ingen kommentarer: